Av og til er det paradis

27.03.2014 /

Julie Martin tror det ikke er så lett for folk flest å forestille seg hvordan daglivlivet til familien Martin arter seg. Nå vil hun dele litt med oss om hvordan misjonærlivet blant akoletfolket er.

“Hvordan har vi det?” skriver Julie. “Det er litt paradis, en hel del uvanlige ting og masse hardt arbeid.”

“Vi opplever mye som folk kan misunne oss,” sier hun. ”Som for eksempel å kunne snorkle året rundt i nydelige korallrev.”

“Andre ting i denne kulturen kan nok oppfattes som uvanlig eller bisarr. Et eksempel på det er at vår to år gamle datter, Lela, leker på graven til vennen sin.”

Julie forklarer at noen av vennene deres mistet sin 18 måneder gamle datter. Hun druknet og ble begravet under huset deres som er bygd på påler. Over graven er det en trekonstruksjon som blir brukt som bord eller benk. Så når Martins besøker vennene sine, sitter de rundt bordet og lille Lela leker ved siden av dem – rett over graven til den lille venninnen sin.

Så på dette stedet som kan oppleves som paradis, som har sine bisarre hendelser, er det også masse hardt arbeid. ”Enormt mye hardt arbeid,” understreker Julie. Arbeid som å lære opp nyomvendte, oversette det Nye Testamentet til akoletspråket og forberede bibelundervisning og samtale om bibelleksjonene.

Noen ganger blir vi skuffet, tilstår Julie. ”Det nærmer seg tre år siden de første i Akoletfolket kom til tro på Kristus. Vi ser at det er noe åndelig vekst, men både vi og dem opplever også at noe av den første gløden er dabbet av. De opplever at mye av det gamle som de trodde de var ferdige med, er noe de fortsatt strever med daglig, noe som vi alle erfarer.”

Julie sier at noen av de troende synes det er vanskelig å møte trofast opp til bibelundervisningen, og det har også vært noen uoverensstemmelser mellom de troende. Nyfrelste ungdommer strever med sin gamle natur som drar dem tilbake til deres kultur, og noen ganger ender de opp i dårlig selskap.

Det har vært noen andre skuffelser også. Julie forteller at samarbeidspartnerne deres plutselig måtte reise hjem på grunn av helseproblemer.  Forandringer i misjonens flyprogram har gjort at det ikke er så lett å reise inn og ut av området de arbeider i.

“Men det er alltid glimt av håp,” legger Julie til. Et eksempel er den fine utviklingen Gud har gjort i livet til den svært beskjedne vennen deres, Lonsi. For ikke lenge siden talte han frimodig og klart om evangeliet til en leder som besøkte landsbyen deres.

Gud er trofast og Han arbeider, og det merker familien Martin. Men de kunne virkelig trenge litt forbønn.

”Kan du være med å be for arbeidet blant akoletfolket?” spør Julie. “Be om at Den Hellige Ånd virker sterkt i den lokale menigheten – så de troende kan lære å ha tillit til Guds makt og se sitt behov for Ham. Be for gruppen av tenåringer og voksne som hører bibelundervisningen for første gang – at de forstår budskapet i evangeliet og kommer til tro og blir frelst.”

Julie legger til: “Be også for oss som familie, at vi daglig finner oppmuntring og styrke – både i Guds Ord og i Han som er det Levende Ordet her midt iblant oss.”

Oppmuntring og styrke – for å leve på et avsides sted for å gi Guds Ord til mennesker som aldri har hørt det før, er ikke noen enkel oppgave.

Av og til er det paradis. Noen ganger bisarr, men for det meste er det hardt arbeid som skal til, og vi trenger Guds nåde og kraft.

Comments are closed.

n@w-nov11_Cover-105x160

envelope

Left Menu Icon