Farefull ferd

22.05.2013 /

Sist lørdag dro Gary Smith og sønnen hans, Caleb, gikk til fots for å besøke en ny menighet i en nabolandsby.

Gary forteller at den ekstremt vanskelige turen, på tre og en halv time, gav dem nok av utfordringer.

Turen gikk gjennom flere steder der det hadde gått jordskred som hadde vasket vekk stien. Og en bro hadde også blitt tatt av skred, så de var nære på å bli tatt av strømmen da de krysset en elv. De ble også angrepet av bier som stakk dem.

Det var godt å komme fram til landsbyen. De ble ønsket varmt velkommen med et godt måltid mat, søtpoteter, spinat og bønner. De var oppe lenge utover kvelden og samtalte om Bibelen og hva Gud sier om disippeltrening. Sengeplassen var en madrass som de delte med en dinangatmann, som var bibellærer og var med dem på denne turen.

Klokka fem om morgenen våknet Gary og Caleb av at husverten hadde bønnestund og tilba Gud sammen med de troende i landsbyen.

Neste post på programmet var å gå til en annen landsby. (Gary sier at de tøffe fjellturene slet hardt på dem. Det kjentes som kiloene rant av under turen.)

I denne landsbyen er det bibellærere av dinangatfolket som underviser. De går gjennom Fjellgrunn, fra skapelsen til Kristus. Det var veldig kjekt å se bibellærerne I aksjon, og Gary kommenterer: “Om jeg skulle gi dem karakter, ville det bli A.”

Etter bibelundervisningen var det tid til å starte på heimveien. Men da de gjorde seg klar til å ta avskjed, sendte Gud et kraftig regnskyll, så landsbyfolket ba dem inderlig om å vente da det var fare for enda flere jordras og enda høyere vannstand i elven.

 “Jeg er så glad for at Gud ordnet det slik at vi matte være der enda ei natt,” forteller Gary. “Vi fikk besøkt flere og fikk høre noen utrolig flotte vitnesbyrd fra de troende der.”

Neste dag la Gary, Caleb og dinangatmannen ut på tur tilbake til den første landsbyen. Det ble de igjen servert et godt måltid mat, og etterpå hadde de fellesskap med sang til gitarmusikk fra en av de lokale.

“Den kvelden sovnet vi til lyden av at han fortsatte å synge og be,” forteller Gary.

Klokka fem neste morgen var det igjen lovsang før vi tok fatt på turen heimover.

Da de kom fram til elva, der vannet gikk uvanlig høyt, bestemte de tre seg for å bygge en slags bro.  “A bridge over troubled waters,” bemerket Gary med et smil. “Det var så vidt jeg klarte å krype over den.”

“Vi kom til et sted der stein var helt borte, og vi så at jorda beveget seg da guiden vår gikk over. Caleb klarte fint å komme seg over,” sier Gary, “men jeg kjente frykten komme krypende. Jeg var stiv av skrekk. Men Gud hjalp meg og jeg gikk over så fort jeg kunne.”

Da alle var kommet over, snudde Gary seg og så det ustabile jordlaget de nettopp hadde krysset – og akkurat da kom enda et jordras nedover den bratte fjellsiden. Han takket Gud som trofast hadde ledet dem hvert skritt på den farlige turen, og priste Ham for at Han hadde beskyttet dem.

Tankene gikk til en uforglemmelig opplevelse de hadde i den andre landsbyen. ”Midt under bibelundervisningen var det en mann som begynte å gråte. Leksjonen handlet om Jonas og folket i Ninive som omvendte seg. Etter bibeltimen satt han i huset sitt, og jeg spurte ham hvorfor han gråt. Han svarte: ’Jeg ble så beveget da jeg tenkte på at jeg, en gammel mann, har fått muligheten til å høre sannheten etter å ha trodd på løgn i så mange år. Jeg gråt fordi hvis dere misjonærer ikke hadde kommet, hadde jeg fremdeles ikke hørt sannheten. Jeg er så takknemlig for at dere kom.’”

Gary forteller at “tårene presset på da jeg hørte hva han sa. Må Gud røre ved hjertene til flere så de vil bli med i dette arbeidet. Det er sannheten. Det forandrer liv! Vi har sett det med våre egne øyne og hjerter!”

Er det verdt det? Er denne jobben verdt år med utlegg, farer og vanskeligheter, risker og skuffelser, for å bringe den Gode Nyheten om Jesus til unådde folkegrupper?

Garys hjerte svarer med et rungende “Ja!”

Comments are closed.

n@w-nov11_Cover-105x160

envelope

Left Menu Icon