Flytter inn i hus skadet av jordskjelv

Nå har det gått over 4 uker siden vi satt oss på bussen fra Kvamskogen til Bergen og begynte på det som skulle bli en ganske lang tur til Indonesia. Det har vært litt av en måned egentlig, ingenting har gått etter planen og livet har vært akkurat like uforutsigbart som det pleier å være på denne siden av kloden.

Da er det deilig å kunne lene seg på de løftene vi får i Jakobs brev om tro i motgang.

Den siste uka har vært den mest utfordrende så langt. Esther har vært sengeliggende de siste 4 dagene, og det passer i grunn ganske dårlig 😊 Vi jobber fremdeles med å reparere taket i det huset vi håper å flytte inn i. De siste 9 årene har huset blitt brukt av en Wycliffe familie fra Amerika. Etter katastrofen og alle traumene som kom med bestemte de seg for å flytte til en annen by lengre nord på øya. Så huset har stått ubebodd siden skjelvet. I tillegg til taket er det en del andre reparasjoner som må til. En mur som delte hagen i to raste overende i jordskjelvet, den var ankret til husveggen og lagde et stort hull når den falt ned. Helt til slutt regner vi med å måtte male de en del av veggene som har blitt ganske stygge av vannlekkasjene.

Jeg kjenner veldig på at hjertet mitt drar meg mot alle de enorme mulighetene som har åpnet seg her i byen etter katastrofen

Vi hadde en veldig grei ordning med han som vi leier av nå, husleia gikk utelukkende til å ordne på huset og innrede det. Det var helt topp så lenge vi fikk bo her, men nå som vi flytter er det veldig lite som hører oss til. Heldigvis får vi lov å kjøpe en del av møblene til de som flytter ut, så vi slipper å innrede hele huset. Som dere skjønner er det masse som skal ordnes, og vi føler oss ganske overveldet. Da er det deilig å kunne lene seg på de løftene vi får i Jakobs brev om tro i motgang. Utfordringen for oss handler ikke så mye om å lene oss på Gud i motgang, da har vi som oftest ikke noe valg. Det som er vanskelig er å leve 100% for Han når ting går ganske greit. Når vi kommer inn i rutiner og føler at livet på mange måter går på skinner. Kanskje det er stahet, eller menneskelig stolthet som gjør at vi er så treg til å lære 😊.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

 

Mens jeg sitter og skriver nå sitter det 3 fjomper og jobber med matteoppgaver rundt bordet bak meg. Jeg kjenner veldig på at hjertet mitt drar meg mot alle de enorme mulighetene som har åpnet seg her i byen etter katastrofen, noe som gjør det veldig utfordrende å prioritere undervisning av barna. Selv om jeg føler de første ukene har gått veldig greit 😊. Behovet for hjelp til hjemmeundervisning er enormt, og vi takker for all forbønn. Papirarbeid og forberedelser tar ganske lang tid, så ideelt sett så hadde vi begynt prosessen allerede nå. Men så langt har vi ingen interesserte i sikte. Vi løfter dette behovet frem for Gud og stoler på at Han vil legge et år i solfylte Palu på noen sine hjerter 😊

 

Daniel, for Esther og barna.