Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /home/ntm/webapps/wp/wp-includes/post-template.php on line 284

Gud åpner uventede dører!

Heisann alle sammen! Her er en liten oppdatering fra oss i varme Palu. Det er spennende tider vi lever i! Jeg nevnte vel så vidt at katastrofen som traff Palu tilbake i september i fjor har åpnet alle slags dører. Vi opplever en enorm åpenhet rundt religion og livssyn. Jeg har kjent på en veldig frihet til å være åpen og direkte i mange av samtalene jeg har hatt siden vi kom tilbake. Dette er en tid hvor mange stiller spørsmålstegn ved sine egne overbevisninger og er åpne for sannheten. Vi ber om at Gud ved den Hellige Ånd vil jobbe i hjerter og åpne dører for samtaler på et dypere nivå, og Han er ikke sen med å svare.

Vi er litt som det lille barnet, der vi hamrer løs med plasthammeren vår og tror det er vi som er byggmester…

Vi har lenge hatt et arbeid blant Da’a folket, som er en folkegruppe som holder til like oppe i fjellene sørvest for Palu. Dette arbeidet har vært vanskelig og lite fruktbart så langt, men nå i det siste har ungdommer kommet flommende ned fra fjellet for å bli undervist fra Guds ord. De har tatt med seg det de lærer tilbake opp til landsbyene sine hvor de samles i grupper for å lære mer. De har bedt oss om å sende folk opp til dem som kan undervise. Et par av karene her i byen, fra Wana folket, har sagt seg villig til å kjøre 2 timer opp fjellet på motorsykkel to kvelder i uken. To single damer, Rofi og Chi, som har jobbet blant Da’a folket i 6 år nå opplever en enorm tørst for Guds ord spesielt blant ungdommene. Det er som om Gud ser våre planer og strategier og bare flirer av dem, så åpner han dører rett foran nesene våre som vi nesten ikke hadde drømt om. Det er en god påminnelse om at det er HAN som drar mennesker til seg selv. Jeg ser for meg en far som snekrer og lar barnet sitt få jobbe ved siden av seg med sin lille plasthammer. Vi er litt som det lille barnet, der vi hamrer løs med plasthammeren vår og tror det er vi som er byggmester… mens det hele tiden er Gud som bygger sin menighet og lar oss få gleden av å delta.

Etter noen litt spesielle uker med mange inntrykk har vi begynt å komme oss på plass. I går hadde vi vår første skoledag siden vi reiste hjemmefra, det gikk overaskende bra.

Vi var rett og slett komfortable et lite øyeblikk i det jeg fikk en melding fra huseieren om at han ville møtes i går kveld. Der fikk jeg den tunge beskjeden om at vi må flytte ut av huset vi har leid de siste 5 årene. Det var et litt merkelig øyeblikk, fordi jeg har hatt på følelsen at dette var et sannsynlig senario en stund nå. Det er nesten som om Gud gir oss sjansen til å virkelig lene på Han og ikke være for opptatt at våre omgivelser.

Selv om det ikke er kjekt å flytte, og det selvsagt er ganske slitsomt, så føles det ikke så tungt som jeg hadde trodd på forhånd. Det har allerede åpnet seg noen muligheter som vi skal vurdere nå i løpet av de neste ukene.

Prioriteten er å finne en plass hvor vi kan fortsette med undervisningen av ungdommene. Vi takker for all forbønn, be om at vi må klare å legge alt i Guds hender og se på dette som en mulighet for å ære Han i alt vi gjør.

Det er tross alt når våre omstendigheter begynner å rokkere at vi blir tvunget til å gripe fast i Hans løfter, det er ikke dette livet vi lever for 😊

 

Daniel, for Esther og barna.