En troens helt reiser hjem

Dette er historien om Buk, en mann fra en isolert, nomadisk stamme kalt Agta, på nordøstkysten av Filippinene. Stammen består av omtrent 1500 mennesker som lever av de ressurser jungelen og havet gir. For å komme ut til omverdenen må de gå over 4 mil i ulendt terreng, eller reise 8 timer med båt. Vær og andre forhold gjør at det er svært begrensede muligheter for å ta denne reisen.

Vi i Ethnos360 (tidligere NTM) ønsket å nå denne stammen, da de aldri tidligere hadde fått evangeliet forkynt. I 2007 hadde den første av misjonærene våre endelig nådd et språknivå som gjorde at han kunne begynne undervisning. Det viste seg da at Buk, en av språkhjelperne hans, allerede hadde forstått evangeliet. Han kom en dag til John, som denne misjonæren het, og John merket seg at Buk ikke hadde på seg sin «pinanas.» Det er et svart tøy-smykke Agta folket bruker for å beskytte seg mot ånden til en nylig avdød slektning. Denne ånden tror de vandrer rundt om i jungelen for å volde sykdom og død. Da Buk dukket opp uten dette smykket kort tid etter en nær slektnings død, spurte John hva som hadde skjedd. «Bare Gud kan beskytte meg!» svarte Buk.

Buk var en sykelig mann. Han hadde overlevd tuberkulose, men sykdom fortsatte å herje med kroppen hans. Tuberkulosen hadde ført til at ene lungen hadde kollapset, noe som presset hjertet hans mot brystkassen. Han hadde dessuten brokk, som førte til at innvollene hans hadde beveget seg helt opp mot skulderområdet. Han var så fysisk svak at da han en gang skjøt et villsvin, måtte han be kona om å hente det hjem.

Han hadde et brennende ønske om at alle i Agta stammen skulle lære evangeliet å kjenne.

Selv om han var svak, hadde han en sterk tro på Jesus som sin frelser. Da bibelundervisningen endelig begynte for fullt i 2016, kom omtrent 90 mennesker trofast til undervisningen med åpne sinn, ivrige etter å lære sannheten å kjenne. Da de hørte om Jesu død og oppstandelse, og forstod at syndene deres var fullt ut betalt for, ble de fylt med glede, fred og ærefrykt. Minst 30 personer kom til tro den dagen, og en menighet ble født. Buk var den første som vendte seg fra avgudsdyrkelse til troen på den Sanne, Levende Gud. Han var den første som ville døpes, og oppmuntret hele tiden de andre troende i deres vandring med Herren. Han ble en naturlig leder i kirken. Han voktet det sanne evangelium og irettesatte all falsk lære. Han hadde et brennende ønske om at alle i Agta stammen skulle lære evangeliet å kjenne. Han dro derfor ut og forkynte også i andre landsbyer, på tross av sin svake helse.

Landsbyhus i agta

Det kom som et sjokk da vi i starten av 2019 fikk bud om at Buk var død. Misjonærene var i hovedstaden Manila da det skjedde. De fikk reise inn til Agta og være med på begravelsen. Da helikopteret landet i landsbyen, fikk de en «tommel opp» av Suk, en eldre troende mann. Dette var merkelig oppførsel, men denne optimismen fortsatte gjennom hele begravelsen. De troende visste at Buk var i himmelen hos Herren, og det var ingen grunn for bekymring. Senere var det mange som sa at Buks død var veldig forskjellig fra noe de hadde sett før blant Agta-folket. Det var ingen frykt, bare fred, og det gjorde et sterkt inntrykk på de som var der.

Buk hadde visst at han skulle dø. Han ble alvorlig syk på en reise ut til kysten. Da han kom hjem, fikk han tilbud om å bli fløyet med helikopter til sykehuset, men det ville han ikke. Han ville dø hjemme med familien sin rundt seg. Før han døde, samlet han de troende og formante og oppmuntret alle til å fortsette å lytte til bibelundervisningen. Han sa at de måtte lytte til Bibelen og tro på Jesus for å bli frelst. «Noen må ta over min rolle i menigheten,» sa han til de gråtende tilhørerne.

Vi ber fremdeles om at Gud må gi oss noen som kan fylle Buks plass i kirken. Der han ba, oppsummerte eller underviste, er det nå stille. Buk er sårt savnet. Be med oss for misjonærene og den unge kirken som Buk hadde slik omsorg for.

-E. A.