Med trålnot i Fusagasuga

 

Rett før hele verden stoppet opp fikk jeg muligheten til å reise til Colombia for å besøke våre utsendte medarbeidere Reidun og Harry Groot. De bor og arbeider i en liten by som heter Fusa, et par timer utenfor Bogota. Her har Ethnos360 en bibel- og misjonsskole for spansktalende.

 

Harry har ansvaret for vedlikeholdet av skoleområdet. Han underviser dessuten studentene i praktiske fag og er med i ledergruppa for skolen. Reidun er lærer på misjonsskolen. Det var imponerende å se teamet i funksjon der nede, hvordan de holder skolen i gang, og se de viktige rollene/funksjonene Reidun og Harry har i teamet. De har mange muligheter til å møte studentene også utenfor skoletiden. Jeg så at det betydde mye for mange av dem. Samtalene kan gå til langt utover kveldene, og mye livsvisdom og åndelig veiledning blir gitt.

Colombia er et vakkert land som man fort blir betatt av. Et rikt fugleliv som jeg ikke har sett maken til gjorde at bare under frokosten kunne vi se mer enn 10 ulike arter rett utenfor vinduet – den ene mer fargesprakende og vakker enn den andre. Men enda viktigere så er colombianerne et vakkert folk. Harry og Reidun har et stort nettverk i Fusa, og vi besøkte mange i løpet av uken jeg var der. Jeg fikk se at der er mange som har blitt glade i Reidun og Harry. De tar tid til den gode samtalen, noe som gjør at folk føler seg sett og verdsatt.

Å fotfølge Harry i en hel dag er en interessant opplevelse. Allerede ved frokostbordet går kommunikasjonen med teamet på basen via WhatsApp. Før siste slurken av kaffe er tatt, er gjerne alle kvitteringene fra gårsdagens innkjøp til vedlikeholdsarbeidet sortert og gjennomgått. Så startes gjerne Mitsubishi Pajeroen opp for en tur til byen for å gjøre nye innkjøp. Kanskje er den selvlagede takgrinden stor nok for å frakte stålbjelkene? Om ikke tar vi tilhengeren som Harry har bygget av deler møysommelig fraktet i utallige kofferter fra Norge og Holland. 2,5 tonns lastekapasitet med tipp.

Så er det å rekke tilbake til skolen før kaffepausen til studentene slik at han får en prat med dem. Deretter må den praktiske undervisningen av studentene planlegges, og samtidig må han innom for å sjekke at alt går bra med arbeidet på en ny inngangsport til skolen. Deler til denne er bestilt fra hele verden. Innimellom er det alltid tid til en samtale med den som måtte komme forbi. Så skal han hjelpe en lokal kar med å flytte. Da rigges tilhengeren med sidekarmer. Vi kjører langt opp i fjellene og parkerer utenfor en garasje stappfull av møbler og utstyr. “Dette blir tre turer,” sier jeg. Harry tar det som en utfordring. Et par timer senere er nesten hele lasset plassert i tilhengeren, på takgrinden og i baksetet.

Harry er høyt og lavt, snart oppe på biltaket og i neste øyeblikk på toppen av tilhengeren. Han må ha løyet om alderen sin. De fleste menn som er tjue år yngre ville vært misunnelige på dette energinivået. Jeg innser at om det var livsnødvendig, kunne Harry fått hele lasset med på én tur. Heldigvis slapp vi det i dag. Lasten på tilhengeren blir sikret av trålnot fra en Sunnmørstråler fraktet i en koffert noen år tidligere, nettopp med tanke på en slik last. Harry setter seg i førersetet med et stort glis om munnen. Han er i sitt ess. Han har gitt meg en demonstrasjon av hva flere tiår med erfaring fra misjonsarbeid i ulike land og kontinenter fører med seg. Han kan alle triksene i alle bøkene. På fortauskanten står en ung familie med takknemlige hjerter og jeg tenker at dette bare er ett eksempel på hundrevis av takknemlige hjerter i kjølvannet av Harry og Reidun.

Samme formiddag har Reidun vært på klasserommet. Utrustet søramerikanere slik at de kan nå nye med de gode nyhetene om Jesus Kristus. På spansk. Etter mange år i Afrika der alt gikk på fransk, ja, utenom perioden når de lærte et stammespråk. De har sannelig måttet forholde seg til mange språk gjennom livet! Reidun er som en mor for mange av studentene. Alltid klar for en samtale med en omsorg som om det skulle vært hennes egne barn det gjaldt. Hun bærer dem alle i hjertet sitt, og mange bønner stiger opp i løpet av en dag. Det virker som alt i livene deres er rigget for å hjelpe andre. Huset de har er til hjelp for mange, jeg fikk selv nyte gjestfriheten deres. Bilen er ikke kjøpt med tanke på egne behov, men skolen, naboene, medarbeidere og hvem som helst som kunne trenge hjelp. De hjelper også mange økonomisk, for behovene er store. Det var utrolig mange jeg møtte som kom med kommentarer om hvor mye de setter pris på Reidun og Harry. Men det virker som de ikke tenker så mye på det, det å hjelpe andre, om det er praktisk, personlig eller åndelig kommer helt naturlig – det er livet og hverdagen deres. Jeg blir minnet på at det er slike hjertevarme holdninger til menneskene rundt oss som åpner dører for Evangeliet.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk tatt denne turen. For et privilegium det var. Og så er jeg takknemlig for at jeg kjenner Han som jeg så virksom i livene til Reidun og Harry. Han får berøre mange gjennom deres liv. De er helt alminnelige mennesker som tjener en stor Frelser. Et valg vi alle kan ta, også i vår egen hverdag.

– Markus Røsvik