Når det tar tid å bli ønsket velkommen

Havet slo mot sidene på båten da den ble kjørt opp på sanden på øya Palawan  Filippinene. Misjonæren Jody Crain kikket bortover stranden for å se om noen kom for å ønske ham velkommen, men der var ingen. Ingen menn ventet på ham på stranden, kun noen som kikket frem fra skjul bak palmetrærne. Mens han prøvde å ikke være skuffet, fokuserte Jody på jobben som måtte gjøres. Der var tønner som måtte losses, og de hadde dårlig tid. Der var mange pirater i dette farvannet, så selv ikke de mest erfarne fiskerne turte å dra ut etter klokken 15:00. Så nå måtte de få jobben gjort. 

Sterke fiskere løftet de tunge tønnene ut av båten så Jody kunne rulle dem opp på stranden. For mannskapet var dette ett nytt område og de ønsket ikke å gå i land. 

Derfor måtte Jody ta den store jobben med å rulle de syv tønnene opp på stranden alene. De skulle fra båten og opp til huset som Jody og familien skulle kalle sitt nye hjem. Men det føltes ikke som hjemme, ikke enda i alle fall.  

Huset så akkurat ut som alle de andre i landsbyen. Det stod på stylter, veggene var laget av vevd bambusfiber og taket var også av bambus. Jody rullet tønnene helt bort til huset, reiste seg opp og strakk ryggen sin etter den tunge jobben. Han snudde seg mot havet og mens han så på det kjente han en annen form for tunghet; han følte seg skuffet over mangelen på en velkomst og også en rar følelse av å være isolert.  

Båten som han skulle bli med tilbake til fastlandet, der kona Barbara og sønnen deres var, hadde dratt. Den var nesten helt ute av syne og Jody kunne bare høre den svake duren fra den to sylinders dieselmotoren forsvinne i det fjerne. Selvfølgelig, og med god grunn, var fiskerne om bord mye mer bekymret for risikoen for å møte pirater enn de var for at Jody skulle bli med dem tilbake.  

Da Jody hadde rullet alle syv tønnene opp til huset, var det blitt helt klart for ham at det kom ikke til å bli noen velkomstfest. Ingen hadde kommet ut for å ønske ham velkommen. Ingen menn. Ingen kvinner. Noen få barn stakk hodene frem av og til, noen av dem kom gående mot ham før de plutselig snudde og løp og gjemte seg igjen. Og det var alt. Og dette måtte man også forvente. Senere fant Jody ut at alle mennene i landsbyen, bortsett fra de syke og svært gamle, hadde dratt nordover på en to dagers fisketur og i en kultur hvor konekidnapping var svært vanlig, så turte ingen av kvinnene å komme ut for å prate med Jody. Han var fortsatt noe nytt som de ikke kjente, fortsatt en de ikke kunne stole på. Dette forandret seg, men ikke den dagen. 

…det var tydelig at der ikke kom noen velkomstkomité den dagen.

Mørket hadde senket seg før Jody gikk inn for kvelden. Det var stormskyer på horisonten. Jody gikk inn på soverommet i det flakkende lyset fra et talglys, han var takknemlig for å ha en seng med både dyne og pute. Det hang også en myggnetting over sengen. Jody gikk rundt sengen og stappet myggnettingen inn under madrassen så den ble tett før han la seg. Utenfor begynte vinden å bli sterkere og blåste av og til ut talglyset. Etter flere forsøk på å holde det i gang, gav Jody opp, lot lyset bli utblåst og la seg for å sove. 

Det var ikke noe han kunne tenke seg mer enn å legge seg ned og få strekke seg ut litt. Han la seg ned med hodet på puta og hendene bak hodet. Han justerte puta litt så den lå helt perfekt for en god natts søvn. Det var akkurat det han trengte nå. En god natts søvn. 

Så begynte ting å bevege seg. Under hodet hans. Under armene. Krypende dyr. Kravlende dyr. Bråkete dyr. Dyr han ikke kjente igjen i mørket.  

Jodys komfortable seng forvandlet seg til en levende masse av kryp og dyr som kravlet og løp over hele kroppen for å både bite, stikke eller annet som dyrene kunne finne på å gjøre mot den stakkars misjonæren. Jody hadde ikke lyst til å vente og finne ut hva dyrene kunne gjøre. Han hoppet ut av sengen og ut av myggnettingen på rekordtid, mens han børstet og slo dyrene bort. Han fikk av alle sammen, og sikkert noen han i panikken bare hadde innbilt seg var der også.  

Se Jody selv fortelle om sine opplevelser her:

Orginalspråk (engelsk)

Med norsk oversettelse:

Da dyrene, som viste seg å være rotter som hadde laget seg reir i puten hans, løp ut av rommet, kjente Jody at adrenalinnivået begynte å synke litt igjen. Hjerte hans slo ikke fullt så hardt lenger. Han begynte å puste normalt igjen. Og så måtte han bestemme seg for hva han ville gjøre nå. 

Han så på sengen sin, eller i alle fall i retning der sengen var. Det var så mørkt at han kunne ikke se noe som helst.  den positive siden hørte han ikke lenger lyder av dyr som krøp og kravlet rund i rommet. Jody skulle ønske han kunne gå rett ut av huset, hoppe i en båt og sette kursen rett mot fastlandet der kona og sønnen var, der de hadde senger uten rotter, der ting var mer som han var vant med. Men det var ikke mulig. Der var ingen båt. Det var midt på natten. Der var pirater i farvannet. Så valget stod mellom å prøve å legge seg i sengen igjen, eller å sitte på stranden hele natten, der det var andre farer å passe seg for. 

Jody følte seg frem til sengenHan følte seg frem og sjekket hele sengen grundig. Da han var sikker på at det ikke var noen dyr i den, klatret han oppi, pakket myggnettingen godt inn rundt kanten, og la seg for å sove igjen. Både fysisk og emosjonelt utslitt lukket han igjen øynene klar for å endelig få sove. 

Men han fikk ikke sove. 

Jody sukket oppgitt, åpnet øynene og så opp i taket. Månen skinte gjennom et lite hull i skydekket og gjennom et lite pleksiglassvindu i taket og kastet et øyeblikk et svakt lys inn i rommet. Selv om det ikke var nok til å lyse opp rommet skikkelig, var det kjekt å se at der var litt lys ute. 

Og det var da han så det, silhuetten av et dyr som var mye større enn en rotte, faktisk mye større enn noen av dyrene han hadde sett tidligere på natten. Dyret gikk langs en takbjelke og månelyset gjordet at det kastet en stor skygge. Det beveget seg, tok en pause og beveget seg igjen. Dyret var minst en meter langt – men Jody kunne ikke se hva det var. Han tippet at det var en eller annen type eksotisk firfisle. Og det fikk være greit, så lenge det holdt seg der oppe på takbjelken og ikke kom ned for å besøke ham. Jody hadde hatt nok opplevelser for natten. Han hadde ikke lyst på flere dyr i sengen sin. 

Søvn. Han trengte søvn. Men vinden blåste enda sterkere ute. Og gjennom vinden hørte han lyder. Flere lyder. Nye, ukjente lyder. Å, kunne ikke denne natten snart være over! 

Der var en lyd som av en virvel. Susing. Rare lyder. Ubehagelige lyder. 

Lydene ble etterfulgt av en rar, skarp «tshtshtsh»-lyd. Lyden var skarp og ukomfortabel. 

Og til slutt ett høyt brak. En voldsom lyd som fikk det til å virke som jorden ristet. 

Disse lydene fortsatte, og braket på slutten av hver sekvens fikk huset til å bevege seg. Dette skjedde igjen og igjen. Jody greide ikke å høre nøyaktig hvor lydene kom fra. Lydene virket helt utrolige. Lydene fikk fantasien hans til å gå og han forestilte seg skremmende ting. 

Men huset stod støtt. Ingenting kom susende igjennom de tynne bambusveggene. En eller annen gang i løpet av denne skremmende natten sovnet Jody. Hadde han visst hva som lagde lydene hadde han sikkert sovnet tidligere. Kanskje til og med ledd av hvor redd han hadde vært for noe som var så uskyldig. 

Men Jody fant ikke ut noe av dette før morgenen etter. Da forsto han at lydene kom fra kokosnøttpalmene rundt huset hans. Når vinden tok tak i trærne, løsnet gamle, tørre greiner fra dem, kanskje 12-13 meter oppe i luften. Da de falt ned tok vinden tak i dem og det var dette som lagde den virvlende lyden. Og så, da grenen traff bakken, knakk den i mindre biter, og dette var «tsh-tsh-tsh» lyden han hadde hørt. Og til slutt kom kokosnøtten, som nå ikke lenger ble holdt oppe av grenen, fallende og traff bakken med ett brak. Alt var normale jungellyder, men ikke noe av dette var normalt for den nye misjonæren.  

Det ble morgen og Jody ble vekket av en mann som stod utenfor og hostet og kremtet. Det er slik Tagbanwafolket banker på. En trett Jody krøp ut av sengen og gikk mot døra. 

Det var da Rebrino ønsket ham velkommen til øya. Han hadde med seg ett brev han ville vise ham og en historie han ville fortelle. 

«Du er et bønnesvar» fortalte Rebrino på tagalog mens han viste ham svaret på et brev han hadde sendt til misjonen i 1968, der han hadde bedt dem om å sende misjonærer. «Og nå er dere her.» 

Alle problemene fra natten før forsvant øyeblikkelig da Jody fikk høre denne historien og lese brevet. Dette! Dette var en velkomst som var verdt å vente på. Alle de skumle opplevelsene fra natten før var absolutt ingenting i forhold til grunnen til at Gud hadde ledet Jody til denne tropiske øya. Det var hit Gud hadde ledet ham, og det var av en spesiell grunn: å forkynne evangeliet til Tagbanwafolket der. Å få undervise sannheter fra Guds Ord. Alt var så godt. 

Noen tiår senere: Jody forteller historien med stor innlevelse. Denne første natten var uutslettelig brent fast i minnet hans. Han var som en ung, 24 år gammel misjonælang utenfor sin komfortsone, den første natten. Men så kom morgenen, og med den kom dagslyset, og med det kom Rebrino med den veldig oppmuntrende historien. Gud hadde en plan for Jody, for kona hans og for familien hans på denne isolerte øya. Han var akkurat der han skulle være. 

Når tragedie blir til seier

I dag finnes der en velfungerende menighet blant Tagbanwafolket. Og en av grunnene til dette er at Gud tok sønnen til en hønsebonde fra Florida ut av sin komfortsone og ledet ham til denne tropiske øya slik at han kunne virke gjennom dem der. Når noen er villige til å si som Jesus sa i Getsemane, «Men la ikke min vilje skje, men din!» så er der ingen begrensninger for hva Gud kan gjøre gjennom dem. 

Å si «Ja» har vært det Jody og Barbara Crain har ønsket å gjøre alle disse årene, selv da det betydde å bli værende etter at huset deres brant ned. Det skjedde i 1981. De hadde nettopp kommet tilbake fra USA og de bodde hos kollegaene sine mens de holdt på med siste finpussen på huset sitt. Klokken 3 på natten ble de vekket av at noen ropte at huset deres brant. På mindre enn 20 minutter var det borte, helt nedbrent. Det var en natt Jody og Barbara ikke kom til å glemme. 

«Neste morgen var verandaen hos kollegaene våre full av folk,» forteller Jody. «De var takknemlige for at vi var uskadet, men de var veldig triste, nesten som om de sørget. De sa de var veldig lei seg for at vi måtte dra. Da vi spurte hvorfor de sa det, svarte de at åndene var sinte på oss fordi vi hadde bygd huset vårt på akkurat det stedet, og at nå måtte vi dra bort ellers kom noen i familien vår til å dø.» 

«Sammen med kollegaene våre diskuterte vi situasjonen og ba mye om hvordan vi skulle respondere på dette. Vi bestemte oss for å grave opp de utbrente trestolpene. De fleste hadde brent helt ned til bakkenivå. Og så satte vi nye rett ned i nøyaktig de samme hullene som et vitnesbyrd om at vi stolte på at Gud ville beskytte oss. Folket var så redde for hva åndene kunne gjøre at vi fant nesten ingen i landsbyen som var villige til å hjelpe oss med arbeidet på dette jordstykket. De var livredde for å bli syke eller å dø. Faktisk så hadde stien til stranda gått rett forbi huset vårt, men etter brannen lagde de en ny sti, for å slippe å være i nærheten av dette jordstykket.» 

Men ingen døde. Folket i landsbyen så dette og tenkte at dette var et pussig fenomen. 

Det var ikke før Jody og Barbara intervjuet noen av de eldste i menigheten i 2020, nesten 40 år senere, at de virkelig forsto grunnen til at huset deres hadde brent ned, og påvirkningen dette hadde hatt på folket i landsbyen. De hadde ikke visst at det ble et vendepunkt for Tagbanwafolket da de gjenoppbygde huset sitt på nøyaktig samme sted. 

Det var Amay Limbuan som delte det med dem. Han fortalte Jody; «Huset deres ble et monument, et symbol, noe som stod i kontrast til alt vi Tagbanwa’er fryktet.» 

Jody og Limbuan i 2020

Jody ristet på hodet i forundring over vitnesbyrdet han hørte. Et vitnesbyrd han aldri hadde hørt før. Han sa; «Vi ante ikke at Gud ville bruke en tragedie, et tilbakeskritt, som vi trodde hadde bremset ned fremgangen i arbeidet, til å åpne hjertene for evangeliet hos Tagbanwafolket. Ikke bare i vår landsby, men i mange andre også!» 

Når heksedoktorens datter konfronterer ham 

Disse eldste i menigheten, som nå er i 60-70 årene, ble frelst ut av en mørk, åndekontrollert verden der de fryktet hva åndene kom til å gjøre hvis de ikke gjorde som de sa. De ofret på grunn av frykt. Glede fantes ikke. Håp eksisterte overhode ikke. Det handlet kun om å overleve. 

Så kom misjonærene. Gjennom grunnleggende kronologisk bibelundervisning, og vitnesbyrdet som misjonærenes liv viste dem, fikk Tagbanwafolket lære hvem den ene, sanne Gud er. De lærte at han er større og mektigere enn alle åndene deres til sammen 

Det er som da den lamme heksedoktorens datter gikk hjem etter å ha fått høre misjonærenes undervisning. «Far,» sa hun, «Gud liker ikke det du gjør. Gud har et annet syn på det du gjør. Du påkaller feil gud 

Heldigvis så hørte den lamme heksedoktoren på datteren sin. I dag er ikke Ugyo heksedoktor lenger. Han byttet ut dyrking av ånder med å bli et barn av den sanne Gud. Han er fortsatt lam, og har mange grunner til å være sur og misfornøyd. Men det er glede som stråler ut fra ham. Der er ikke noe rullestolheis som kan hjelpe ham opp og ned fjellsiden han bor på, men det gjør ingenting. Han drar seg frem langs bakken med hendene ned til menighetsbygget, og hjem igjen. Han har et bemerkelsesverdig smil om munnen hele tiden. «Jeg har glede nå. Jeg har håp» sier han. Og vi ser at det er sant, det stråler fra hele mannen 

Når Kristi legeme er sammen 

Ngu’un og Tilel er bare ett av parene som har ofret mye for å hjelpe å nå resten av Tagbanwafolket med evangeliet. Etter å ha bodd og arbeidet i en landsby langt hjemmefra en god stund, så viste det seg at den økonomiske støtten fra sendemenigheten deres ikke lenger var nok å leve av. 

Dette betydde at de måtte dra hjem, men ikke for å gi opp. De solgte jordstykkene sine og huset sitt, og brukte disse pengene til å fortsette arbeidet i den andre landsbyen. Til slutt var også disse pengene oppbrukt, men Gud hadde en plan som hadde utfoldet seg fra lenge før behovet deres oppstod.  

Gud hadde en mann på plass. Brian Olling var en misjonær som arbeidet for Network of International Christian Schools (NICS), et internasjonalt, kristent, skolenettverk. Olling arbeidet som lærer på Den Internasjonale Kristne Skolen i Uijeongbu i Sør-Korea. Han var også misjonsansvarlig i en koreansk menighet som hadde støttet Crain-familien i over 30 år. Brian tok jobben. Den koreanske menigheten var allerede interessert og involvert i familien Crain sitt arbeid blant Tagbanwafolket. Et besøk var alt som skulle til for at Brian falt for dette folket. På den tiden da Ngu’un og Tilel var helt tom for penger, så hadde Gud ledet Brian på plass for å begynne sin givertjeneste for dette misjonærparet.  

Selv om han selv var misjonær, og slettes ikke rik, fant Brian en måte å skaffe pengene til å finansiere Tagbanwa-misjonærenes arbeid blant de unådde landsbyene. På skolen der han underviste startet Brian «Frokostklubben,» et non-profit-selskap han grunnla kun for å tjene penger for å gi til Tagbanwa-misjonærene. Siden mange studenter ofte kom på skolen uten å ha spist frokost, solgte Brian snacks som de kunne kjøpe. Han sa helt tydelig fra om at prisen var tre ganger høyere enn nødvendig, men at all fortjeneste gikk rett til Tagbanwa-misjonærene. 

I over 10 år ble Tagbanwa-misjonærene finansiert på denne måten. Pengene ble brukt til å kjøpe sykler og senere motorsykler. Med disse kunne enda mer fjerntliggende Tagbanwa-landsbyer nåes. Pengene ble også brukt til å bygge menighetshus i landsbyer der folk ble omvendt og ville begynne å møtes som menighet. 

Det var bare én mann med et stort hjerte for Gud og et hjerte for Tagbanwa’ene som skulle til for at dette kunne skje. Kan du tenke deg hva som kan skje om flere kristne kunne bli begeistret for Guds arbeid på denne måten? De kunne forandre verden! 

Selvsagt ser Tagbanwafolket at Gud forandrer deres verden når de åpner sine hjerter for å nå sitt eget folk. Selv om de er veldig takknemlige for all hjelpen utenfra, så forventer de den ikke. De fortsetter tjenestene sine og stoler på at Gud vil gi dem det han vet de trengerSelv om dette ikke alltid er lett sa Tagbanwamisjonæren Ringoy følgende; «Hvis dette er Guds vei for deg, hvordan kan du da si nei?» 

Etterkommerne deres er heller ikke uvirksomme. Og det er noe den eldre generasjonen Tagbanwa’er er takknemlige for. De eldre vet hva det betyr å leve i frykt. Og de forteller ofte for en velsignelse det er å få se barna deres slippe å vokse opp under åndenes tyranni, og at de heller vil se dem vandre i lyset. De eldre ser på med takknemlighet når barna og barnebarna deres fortsetter arbeidet med å bringe evangeliet til landsbyer lengre og lengre borte fra den første menigheten. De eldre mennene har en visjon, og dette er også visjonen til etterkommerne deres. Når de ble spurt om hvordan de holdt denne visjonen levende, hvordan de holdt ungdommen involvert i arbeidet og i en vandring med Gud, svarte de; «Vi tar dem med oss. De er motorsykkelsjåførene våre. Vi involverer dem i tjenesten vår. Og vi underviser dem underveis.» Og dette har virket. 

Visjonen om å se Tagbanwafolket nådd med evangeliet når lengre enn bare øya Palawan. I Filippinenes hovedstad Manila har rike forretningsfolk funnet kreative måter for å hjelpe misjonsarbeidet Tagbanwa-folket gjør blant sine egne.  

Doktor Val Hemedes og kona hans JJ har fortalt hvilken velsignelse det er for dem å være involvert i Tagbanwa-arbeidet. De sender ikke bare medisin, men Val reiser også ofte på besøk for å utføre helsearbeid og undervise folket å diagnostisere og gi nødvendigbehandling 

Val sier; «Jeg ser på meg selv og familien min som støttearbeidere for misjonærene og misjonen.. Vi har alle forskjellige roller i arbeidet med å utføre misjonsbefalingen. Vi har forskjellige evner. Vi har bedt over dette som familie. Vi visste at vi kunne hjelpe ved å gi penger og utstyr. For meg, som er lege, kunne jeg også melde meg frivillig ved å gi av tiden min til å hjelpe med medisinske ting. Vi gjør det vi kan, for alt er en del av arbeidet. Nå du deler evangeliet, må du også være medmenneskelig. Du må vise kjærlighet.» 

Der er en visjon om å se en selvstendig menighet blant Tagbanwafolket som kan nå lenger ut. Det er Gud som har ledet sitt folk, både fulltidsmisjonærer og frivillige, til posisjoner der de kunne se dette skje. Gud gav visjonen, og Guds folk responderte, og fortsetter å respondere.  

Hva med deg? Hva er din visjon? Utfordrer Gud deg til å ta del? Det finnes ikke noe bedre enn å være involvert i det som ligger på Guds hjerte.