Noen ganger er Frelsens vei svingete

Først publisert 11.07.2016 av Rosie Cochran.
Oversatt av E. Andersen

Det har ikke vært en enkel vei å gå for de som skulle gi evangeliet til nukakfolket

Dagen jeg ankom landsbyen, døde en nukakmann. En ung mann som ikke skulle dødd. Han skulle levd og blitt gammel. Men som mange nukaker før ham, tydde han til gift da han opplevde skam og avvisning. Han drakk den og døde.

“Hundrevis av nukaker har tatt sitt eget liv,” sa misjonær Lisa Jiménez. “Flest menn. Av sosiale grunner. På grunn av avvisning. Hundrevis.”

Dette er en hard realitet som misjonærene har støtt på igjen og igjen. Hver gang skulle de ønske at Evangeliets budskap om håp allerede hadde trengt igjennom nukakenes håpløse mørke. Men det har det ikke. Ikke ennå.

Tidlig i forløpet

Det var ingen enkel oppgave å nå denne enspråklige folkegruppen. Språkbarrieren ble forsterket av at de levde som nomader. De bodde spredt utover den colombianske jungelen i små familieklaner som vandret rundt og lette etter sesongens frukter og sov i hengekøyer under provisoriske hus laget av bananblader.

Den første kontakten med nukakfolket skjedde tidlig på 70-tallet. Det gikk ikke helt som planlagt. Selv om en av de første misjonærene til nukakene, Danny Germann, var fornøyd med den tilsynelatende vellykkede gaveutvekslingen, var ikke giftpilene han fikk i nakken etterpå like hyggelig.

Det oppstod mange anspente situasjoner mellom misjonærene og de fryktede nukakene i tiden som fulgte, mens de prøvde å oppnå vennlig kontakt. Andrés Jiménez forteller om en kveld han aldri glemmer. Han hadde foten sin på en trestamme, og en nukakmann hogg etter den med øksen sin. Det var så vidt han ikke traff foten. Så begynte han å le. Og han lo og lo.

“Etter dette var jeg alltid redd hvis han gikk bak meg på stien, for jeg ante ikke hva han kunne finne på å gjøre med meg,” sa Andrès.

“Det virket som om han prøvde å finne ut hvordan Andrès ville reagere,” fortalte Lisa, Andrès’ kone. Hun fortsatte: “Nå er han mer som en gammel, rolig bestefar, en som ikke ville gjøre en flue fortred. Men da han var ung…!”

På tross av de anspente situasjonene, ønsket misjonærene å bo i nukakenes områder. Men med stor forekomst av malaria og mye gerilja-aktivitet, ble det en stadig kamp å holde misjonærer i stammen.

Det toppet seg i 1985 da NTM-misjonærene Tim og Bunny Cain, Steve Estelle og Paul Dye ble kidnappet av geriljaer. Alle misjonærene som bodde i avsidesliggende jungelområder ble evakuert. Misjonærteamet som bodde blant nukakene ble tvunget til å forlate et folk de hadde blitt svært glade i.

Ettersom tiden gikk, ble det tydelig at misjonærene ikke kunne flytte tilbake til nukakenes områder på grunn av geriljaaktivitet. Hvordan kunne misjonærene nå fortsette?

Å tenke utenfor boksen

Svaret kom til misjonærene da de la merke til at nukakene søkte medisinsk hjelp i små gerilja-kontrollerte landsbyer langs elvene. Fantes det et sted hvor nukakene kunne få medisinsk hjelp, der misjonærene også kunne ha en viss trygghet? De gjorde en rekognoseringsreise. Bare én liten jungellandsby passet kriteriene. Luis og Elizabeth Trujillo var de første som flyttet. De husker godt den første tiden.

Luis mimrer: “I 1996 flyttet vi til en liten jungel-landsby som grenset til nukakenes område, for å fortsette med språkstudier. Men der var ikke nok nukaker. Da begynte vi å be: ‘Gud gi oss en nukakfamilie vi kan studere med.’”

“En dag vi gikk i byen, så vi en nukakfamilie. Vi fulgte etter og så dem gå fra restaurant til restaurant og kikke på folk.”

“Jeg sa til kona mi Elizabeth: ‘La oss gå bort og snakke med dem når de er på et litt mer privat sted’. Da de kom til et roligere sted, ropte vi på dem på nukakspråket. De spurte oss hvor vi bodde. Vi svarte på det, og spurte om de ville komme til huset vårt. De kom.”

Ikke lenge etter begynte misjonærene å dra på regelmessige ettermiddagsbesøk til sykehuset. Somregel fant de fra to til fem nukaker der. Nukakene ble som regel værende en måneds tid, og så snart de var friske nok, dro de tilbake dypt inn i jungelen, langt bort fra all kontakt med verden utenfor. Selv om det var vanskelig å ha stadig nye språkhjelpere, var misjonærene lykkelige over å ha fått gjenopptatt kontakten med folket.

Utfordringer

Senere kom en stor familieklan til byen, og ble værende der. Men de eide ikke land, og kulturen deres var svært ulik den colombianske bykulturen. Borgermesteren kom med et generøst tilbud, han lot nukakene – men ikke misjonærene – bo midlertidig på hans eget landområde. Denne midlertidige løsningen har vart til dags dato.

Siden misjonærene ikke fikk bo sammen med nukakene, gikk de også glipp av kulturen, dagliglivet og rutinene deres. I tillegg til dette fortsatte nukakene delvis å leve som nomader, de kunne forsvinne i flere måneder når fruktene ble modne i jungelen. Det er lett å forstå hvorfor årene har gått, og misjonærene fremdeles holder på med kultur- og språkstudier. De har ennå ikke lært nok til å kunne forkynne evangeliet.

Kultur og språk hører sammen

Misjonærene er fullt klar over at de må ha en god forståelse av både språk og kultur. Det ene uten det andre er bare ikke godt nok. De er like viktige. Suso Rojas har en god illustrasjon på dette.

“I deres kultur liker de ikke å bli minnet på noen som har dødd,” fortalte Suso. “Jeg brukte for eksempel nukakenes ord for et hull, og siden det er mange hull i området hvor vi bor, brukte jeg ofte det ordet. Men så døde en mann som hadde det samme ordet som sitt navn. Da ble jeg irettesatt av nukakene; ‘Ikke si det ordet’” De gav Suso et nytt ord å bruke så de ikke skulle bli minnet på en av sine kjære som var død.

Ser du hvordan det å lære et språk uten å forstå kulturen kan skape problemer? Tenk deg hvordan dette kulturelle tabuet ville påvirke språket i årene som kom. Og dette er bare ett eksempel.

For å kunne kommunisere språket godt, må du også forstå kulturen. For å forstå og lære kulturen godt, må du eksponeres for den. Da sier det seg selv at dersom du ikke bor blant folket, blir det vanskelig å lære. Så hvilke muligheter hadde misjonærene?

En eiendom med en hensikt

Siden de ikke kunne bo blant nukakene, kunne kanskje nukakene komme til dem, tenkte misjonærene. Derfor kjøpte teamet et stort landområde 2008. Suso og Elga Rojas var de første som bygde hus og flyttet dit, senere kom også Luis og Elizabeth Trujillo, og Andrès og Lisa Jimènes. Jack Foster, og Colin og Megan (Jimènez) Rogers bor fremdeles i byen i nærheten.

Det er en fremtid som inkluderer det å svare på spørsmålet nukakene stadig spør: “Når skal dere fortelle om Gud?”

Om det ikke hadde vært for alle de kulturelle konsekvensene, ville misjonærene bare invitert en av nukakfamiliene til å komme å bo sammen med dem. Men gjør de det, vil de også få ansvaret for dem. De hadde ikke noe ønske om å skape et miljø der nukakene ble avhengige av misjonærene. De ønsket heller at nukakene skulle lære å ta ansvar og leve side om side med sine colombianske landsmenn, men uten å miste sin kulturelle identitet.

“Vi ba om at Herren måtte få en av nukakfamiliene til å komme til oss og spørre om å få bo her, og det er nettopp det Han gjorde!” skrev Lisa. De venter på at flere skal spørre om det samme.

Det å ha nukakfamilier som bor i nærheten – når de ikke er på sine vandringer i jungelen – har vært en stor fordel for misjonærene når de har jobbet mot å få et godt nivå i språk- og kulturforståelse. De besøker fremdeles nukakene jevnlig for å fortsette å bygge gode relasjoner, både med enkeltpersoner og med dem som samfunn.

“Visjonen med dette prosjektet, å ha nukakene boende her hos oss, er å lære dem alt vi kan,” sa Andès. “Først om materielle ting, og siden, når vi har oppnådd et godt nok språknivå, om det åndelige. Vi ser fremover.”

Et legitimt spørsmål

Misjonærene ser fremover mot dagen da de er ferdig med det formelle kultur- og språkstudiet, og er klare for å begynne å oversette Bibelen og forberede undervisningsmateriell. Det er en fremtid som inkluderer det å svare på spørsmålet nukakene stadig spør: “Når skal dere snakke om Gud?”

Den dagen kommer. Da jeg spurte misjonærene om bønneemner, var det å komme i mål med kultur og språk øverst på listen. Det er en følelse av hastverk bak bønnebegjæret deres. De har altfor mange historier som ender med “men den-og-den drakk gift og døde.”

De ønsker å kunne fortelle en annen historie. De ber for dagen de kan svare på nukakenes spørsmål. De ber for den dagen de kan forklare Guds fortelling på nukakspråket. Og de ber for dagen da nukakenes øyne lyser opp idet de fullt ut forstår omfanget av Guds kjærlighet og hans budskap om håp. Vil du be for den dagen?