Tilbake i Palu – sterke inntrykk

Nå har vi vært tilbake i Palu i en uke og begynner å komme oss på føttene igjen. Det virker som tidsforskjellen har vært vanskeligere å bli vant til denne gangen, vi har enda ikke klart å snu døgnet skikkelig. Det gjør det selvsagt ikke bedre at vi blir veldig trøtte av varmen. Temperaturforskjellen fra når vi reiste fra Gardermoen til vi kom ut av flyet i Jakarta var på nesten 50 grader.

Mange har lurt på hvordan det gikk med huset vi leier etter jordskjelvet i slutten av september. Akkurat det nabolaget hvor vi bor ser ikke ut til å ha blitt rammet like ille som mange andre steder i byen. Det er forholdsvis få hus som har rast, men de fleste har fått en del mindre skader. Spesielt tak virker til å ha vært utsatt. Siden huset «vårt» klarte seg såpass bra ble det brukt som en nødhjelpsentral etter katastrofen. Det har bodd folk her stort sett hele tiden, og mange av de små tingene som ble ødelagt har blitt ordnet før vi kom tilbake. De fleste, oss inkludert, opplevde at sand og grus fylte brønnene deres. Så vi hadde veldig lite trykk på vannet fordi rørene var fulle av sand og grus. Det tok noen dager før vi kunne dusje hjemme, men heldigvis er det et basseng rett borti gata hvor vi kunne vaske oss. Nå er både dusj og toalett i orden og vi begynner å bli klar for hverdagen her i Palu igjen. Det er fremdeles veldig begrenset tilgang på en del basis matvarer som for eksempel melk. Heldigvis kan vi leve ganske greit på ris og nudler.


Jeg kunne ikke unngå å tenke at mange av dem sikkert tilhørte barn og voksne som ble tatt av tsunamien.

Barna har kost seg veldig siden vi kom hjem, selv om de selvsagt savner alle vennene sine i Norge. Vi har hatt en familie fra Amerika boende hos oss nesten siden vi kom tilbake. De har barn på alder med våre så det har vært helt topp for Ariel, Samson og Aisa. Jeg håper å begynne med hjemmeundervisning neste uke. Forhåpentligvis har vi snudd døgnet innen den tid. Vi fikk veldig god hjelp av skolen i Øystese som sendte med oss alt vi trenger av bøker. I tillegg har jeg avtale om å sende en del oppgaver til lærerne på epost slik at de kan følge opp barna derfra. Jeg merker at det er et veldig behov/ønske om undervisning overalt nå, mulighetene har aldri vært større så det vil være vanskelig å konsentrere meg fullt om hjemmeskole. Vi ser også at vi er helt avhengige av å få hjelp til undervisning av barna fra høsten av. Det er ikke mulig for meg å være fullt ut engasjert på to fronter. Det er et kjempebehov for oss, og vil istandsette oss til å investere 100% i det vi er her for å gjøre.

Byen begynner sakte men sikkert å komme tilbake til slik ting var før, men vi merker at det er store forskjeller etter jordskjelvet. Alle vi møter vil gjerne fortelle hvor de var og hva de opplevde, så det gir oss en kjempemulighet til å få gode dype samtaler med nesten hvemsomhelst. Plutselig har en dør åpnet seg for å snakke om ting som før kanskje var litt sensitive. Nå er folk raske til å snakke om hva de tror var skyld i katastrofen, og hvordan de har fått et litt annet syn på livet i etterkant.

De fleste vennene våre som fremdeles bor i byen har vært innom for å hilse på oss. Men mange reiste hjem til landsbyene sine og har enda ikke kommet tilbake. Det er nesten litt uvirkelig å reise rundt i byen og se på ødeleggelsene. Det er en ting å se bilder, men det ble plutselig veldig tungt å se det med våre egne øyne. Steder hvor vi har vært mye er vasket helt bort av tsunamien og hele områder er ugjenkjennelige. Veien langs stranda har sunket med over en meter slik at det er under vann når det er flo. Jeg gikk langs med stranda og så utallige sko og sandaler liggende igjen i sanden. Jeg kunne ikke unngå å tenke at mange av dem sikkert tilhørte barn og voksne som ble tatt av tsunamien.

Takk til alle dere som står med oss i denne tjenesten.

Daniel, for Esther og kidsa