«Dere skal gi dem mat»

Sammen med sine disipler møter Jesus en stor folkemengde. De var egentlig på vei til et øde sted for å be, være alene og samle tankene. Jesus fikk inderlig medynk med de tusenvis av mennesker som samlet seg om ham, forteller Matteus i sitt evangelium.

Selv var disiplene utslitt både fysisk og psykisk. Trolig var de motløse, overveldet og maktesløse overfor samtidens religiøse og politiske maktstrukturer. Tidligere samme dag hadde de hørt at deres venn og kollega, Johannes Døperen, hadde blitt drept i et statlig fengsel. På en uverdig måte hadde han blitt tatt av dage på grunn av meninger og tro de også selv hadde. Det ble for mye å ta inn over seg. Urettferdigheten, ondskapen rundt dem var til å ta og føle på. De trengte å være alene, reise bort, finne et øde sted, få sørge, trøste hverandre, finne styrke, om enn så umulig det kunne se ut.

Matteus undrer seg over at Jesus på en slik dag klarer å vise omsorg for så mange mennesker rundt seg. Kjenner denne mannen ingen grenser? Hvor henter han sitt overskudd og sin kraft? Hvem er han? Er han overarbeidet? I ubalanse? Har han mistet bakkekontakt? Frustrasjonen brer seg. Disiplene frykter en humanitær katastrofe. Mesteren kan umulig hjelpe alle disse. Dagen heller, mørket er snart over dem, og en hel verden av nød ligger foran dem. «Send folket fra deg» blir disiplenes respons.

Uventet blir de vitne til at Jesus på forunderlig vis stiller sult, skaper liv og glede for hver og en i folkemengden. Hans inderlige medynk, hans kjærlighet til alle mennesker driver ham til løsninger som blir fremmede for oss som er av denne verden. «Han så opp mot himmelen», skriver Matteus. En bønn til Faderen, et blikk mot himmelen, brødet han bryter løser det umulige, forløser livet for alle, representerer en kraft og makt som ingen av verdensrikene kjenner til.

«Brødet jeg vil gi, er mitt legeme som jeg vil gi til liv for verden», forklarer Jesus siden. Med sin væremåte utfordrer han disiplenes fornuft, logikk og løsningsevner, presser dem utover sine menneskelige begrensninger, kaller dem inn til seg, inviterer dem til et liv og tankesett fra himmelen.

«Dere skal gi dem mat» er Jesu ord, også til oss. De fem brød og to fisker var kanskje alt disiplene hadde. Trolig var dette maten de hadde anskaffet for å tilberede et måltid sammen med Mesteren i rolige omgivelser, bare de og ham, slik de i utgangspunktet hadde planlagt. Å bringe maten til Jesus blir å gi fra seg egne planer, deres tanker, alt de har. Mesteren bringer fokuset over på menneskene der ute som vi er kalt til å se, leve for, helbrede, bli glade i, invitere inn i våre liv.

Velsignelsen følger siden. Etter at alle har spist seg mette, samler disiplene opp tolv kurver med matrester. Uventet sitter de igjen med mer enn de gav. Dette er kul matematikk etter himmelske prinsipp.

Som kristne kan vi sammen virke i vår tid, i bønn, med himmelens kraft og Guds vilje, like til verdens ende, være til velsignelse for alle folkeslag. «Som Faderen har utsendt meg, sender jeg også dere» var oppdraget Jesus gav sine venner. I Guds øyne er du hans venn, hans gave til dine omgivelser.

Omstendigheter kan se overveldende ut, vår oppgave kan synes stor, uløselig. Det er i det umulige at Himlenes rike går fram, med Jesu kjærlighet i våre hjerter og hans bud iblant oss.

Gud velsigne deg.

Fred Andersen, styremedlem i Ethnos360 Norge