Familien Hughes i Mamusi

Ventetiden er over

For noen uker siden kom dagen vi hadde ventet så lenge på: Endelig skulle vi få flytte til Mamusi! Alt var pakket og klart. Og egentlig litt uvirkelig. Vi var så takknemlige for at dagen endelig var kommet og for alle som hadde bedt og hjulpet oss fram til dette punktet. På reisedagen satt vi klare. Men så… stoppet alt opp.

Været slo om. Skyene lå tunge og tette, og en kraftig syklon over Australia påvirket hele området. Piloten vår gjorde et imponerende forsøk, han klarte så vidt å lande hos oss I Hoskins, men det ble raskt klart at vi ikke kom oss videre den dagen.

Så vi måtte vente igjen. Og så vente litt til.

Ærlig talt var det skuffende. Vi hadde gledet oss så lenge, og plutselig var vi tilbake i det uvisse igjen. Samtidig prøvde vi å holde fast på det vi vet: at Gud har kontroll, også når vi ikke forstår hvorfor ting skjer.

Dagene som fulgte var en blanding av håp og nerver. Vi ba om små åpninger i skydekket. Om en mulighet. Om at “i morgen” kanskje kunne bli dagen.

Og så, etter tre dager, kom det et lite glimt av håp. Været så bedre ut. Tidlig neste morgen tok vi av og denne gangen kom vi helt fram!

Å lande i Mamusi, i landsbyen vår Lasa, var veldig spesielt. Det er vanskelig å forklare, men det føltes som å endelig få komme hjem. Midt i alt det nye var det en ro der - en stille visshet om at det er hit Gud har ledet oss.

Så begynte den nye hverdagen.

De første dagene gikk med til å vaske vekk byggestøv, pakke ut kasser og gjøre huset vårt om til et hjem. Samtidig fikk vi hilse på de nye naboene våre, lære navn (så godt vi klarer!) og sakte, men sikkert begynne å bli kjent med folk.

Barna har klart seg kjempebra. Selv om dette er en enorm overgang for dem, har de vært tålmodige, hjulpet til og begynt å leke med de andre barna. Det har vært utrolig godt for oss foreldre å se.

En av de sterkeste opplevelsene så langt var det første søndagsmøtet med de troende i landsbyen. Jeg prøvde å holde tårene tilbake – men det gikk ikke helt.

Mens vi satt der, ble det så tydelig at de ikke har Bibelen tilgjengelig. Det finnes ingen enkel måte for dem å lese og undersøke selv om det som undervises er sant.

Det gjør noe med oss.

For tenk om vi kan få være med å forandre på det. Tenk om vi kan få være med å gi disse menneskene Guds ord på sitt eget språk - og lære dem å bruke det selv?

Det føles stort - og ærlig talt er jobben alt for stor for oss. Men samtidig er det nettopp derfor vi er her og vi vet at arbeidet skal gjøres med Guds styrke og ikke vår.

De første ukene har vært fulle av utpakking, støv, nye inntrykk og mange følelser. Vi er utrolig takknemlige for å være her – og vi trives godt. Samtidig kjenner vi på hvor stor denne overgangen er for oss alle sammen.

Vi gleder oss til den dagen dette føles helt normalt – når vi kjenner folk godt, kan snakke språket og finner vår naturlige plass her.

Inntil da tar vi ett steg om gangen.

Og vi er så takknemlige for alle som ber for oss og følger oss. Det betyr mer enn dere aner. ❤️

Få oppdateringer fra familien Hughes