«Ikke unn ham ro!»

Misjonærer trenger å bli bedt for, og misjonærer trenger å be. Masse.

I løpet av de 12 årene jeg har vært her i Stillehavsasia, har jeg ofte blitt oppmuntret og utfordret av Jesu ord til disiplene sine i Lukas kapittel 18. Han ba dem om å alltid be og aldri gi opp i bønn. Så fortalte han lignelsen om enken og den ugudelige dommeren, som sikkert er kjent for de fleste.

Det kan være vanskelig å være tålmodig og utholdende i bønn. I hvert fall om vi ikke ser raske svar, eller om vi ikke ser klart med våre øyne og vår forståelse hvordan Gud jobber med de tingene vi ber for. Det kristne livet, og ikke minst misjonstjenesten, er et maraton og ikke en kjapp sprint fra start til mål, og vi trenger styrke og oppmuntring på veien for å holde kursen. Vi ber, vi planter og vi venter på at Gud gir vekst. Til tider kan det være hardt å fortsette å be og håpe for både mennesker og situasjoner som vi ønsker å se endring i. Skal vi holde ut i bønn, kanskje år etter år, når vi ikke kan se at noe skjer? Eller gi opp?

Kristine underviser.

Den siste måneden har jeg lest gjennom profeten Jesaja, og der blant profetier om den kommende Messias og det nye Jerusalem, dukket det opp et vers som jeg ikke har bitt meg merke i før, men som minnet meg mye om Jesus sin oppfordring til disiplene sine i Lukasevangeliet. Gud sier via profeten Jesaja: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro! La ham ikke få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør henne til en lovsang på jorden.» (Jes 62,6b–7)

Selv om dette var skrevet og oppfordret til jødene som var utdrevet til Babylon, så kan vi se et prinsipp her. Vi får et glimt inn i Guds hjerte og hans ønske for hans folk, som vi også har blitt en del av gjennom Jesus. Gud ønsker at hans folk skal holde fast på hans løfter og ikke unne oss ro i å påkalle ham i bønn før løftene har blitt innfridd. Og ikke bare det, Gud vil at vi ikke skal gi ham ro før han har gjort det han har lovet! For en utrolig oppfordring: «Be til meg kontinuerlig, og ikke slutt å minne meg på det jeg har lovet!»

Til jødene lovet han å bringe dem tilbake til Jerusalem, men hva har han lovet oss? Og hva vet vi med sikkerhet at han ønsker at vi skal gjøre i dette midlertidige, korte livet? Bibelen er fylt med løfter, og med innsikt i Guds ønsker for oss, så kan vi med full tillit til Gud fortsette å be for de tingene vi vet han ønsker. Fortsett å be for de som ennå ikke kjenner ham, for bortkomne sønner og døtre, for umulige situasjoner, for rebelske tenåringer, for kulturer som drukner i umoralskhet og hat, for sykdom, håpløshet og utslitthet og kristne i dyp søvn. Gud vil gjøre det han har lovet, han vil ikke la dem som setter sin lit til han bli til skamme (Sal 25,3). Han vil bringe ære til sitt navn ved å innfri alle løftene sine.

Herren vil at alle mennesker skal bli frelst og kjenne sannheten (1 Tim 2,4). Alle mennesker i Norge, alle mennesker i Stillehavsasia, og alle ungdommer fra wana-folket. Han lengter etter at hver og en av disse ungdommene, fra både øde og mindre øde fjellområder, skal kjenne ham, leve for ham, og bringe andre med seg inn i hans familie!

Kristine sammen med unge kvinner.

Be for oss i denne tjenesten som også ønsker å se at Gud får jobbe i dem. Be for oss, at vi alltid må holde ut i bønn, og ikke «unne ham ro», før han gjør ungdommene i Wana til «en lovsang på jorden», til Guds ord er ferdig oversatt til deres språk, og menigheten er fullt utrustet til all god gjerning.

Kristine fra Molde
Tjenestested: Palu, Stillehavsasia
Tjeneste: Ungdomsarbeid, bibelundervisning, helseopplysning, regnskap